Astronauter

Du driver rundt i verdenskanten
hver dag, en utslitt himmel
over grus og glatte gater
i en skikkelsesvrimmel
svimmel
av asteroider, astronauter
de maskekledde myriader
ensomme speilseilere
på ferd i egne sfærer

Du venter – venter
på at en av dem
en dag med ett
skal stoppe opp
foran deg
i vindstille vær
med ansiktet
lysåpent av
stjernekloke øyne
sankthansmilde lepper

og langsomt forme
setningene sammen
med deg

svarene du alltid
famlet etter